Norsk præst: Børn har også brug for stilhed

Lad os vove stilheden i vores egne liv. Lad os også vove at invitere andre, små og store mennesker ind i den levende stilhed, opfordrer præst og medvandrer Marianne Gammelsæter. Bemærk at artiklen er på norsk

”Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere..., min Gud”. Salme 84, 4

Peder 11 år sitte med lukkede øyne framme i kirken, øverst i trappa. Saxofonmusikk fyller rommet. Han har akkurat avsluttet en vandring 
med perlene i ”Kristuskransen” sammen med mange andre. Nå er han helt stille. Gud og Peter.

Peter kommer til meg etterpå og sier: "Det var veldig fint med den vandringen, og det var helt spesielt da jeg satt der etterpå. Jeg kan ikke forklare det!" 

Noen ganger er barns opplevelse av stillhet og ro, eller en form for meditasjon, slik. Men vi erfarer også at barn har vanskelig med å forholde seg til stillhet, mange er rastløse og bærer med seg et indre stress.

Et interessant unntak er når de har et eller annet elektronisk i hendene, men hva slags ro eller stillhet er nå det? I stor grad preger denne "mentale støyen" vårt vestlige samfunn - og både små og store mennesker. 

Vi opplever at svært mange har problemer med å nærme seg, eller være i, stillheten også i kirkelig sammenheng I denne artikkelen vil jeg si noe mere om dette, og samtidig rette søkelys på hva Kirken og kristne fellesskap kan tilby barn (og voksne) som svar på denne uroen og fremmedgjøringen. Kan vi komme på sporet av en ”stillhetens metodikk”? 

I denne lille artikkelen er det bare rom for korte refleksjoner omkring disse temaene. Men til høsten vil jeg arbeide videre med disse og flere nærliggende tema, ved hjelp av stipendmidler fra Areopagos Norge. Når jeg her benytter begrepet ”Kirken” er dette vidt forstått som alle kristne menigheter, forsamlinger og fellesskap.

”Guds fotavtrykk og hvilepuls”
Den ”mentale støyen” og fremmedgjøringen fra skaperverket og stillheten er en grunnleggende utfordring som vi opplever i oss og utenfor oss. Vi er ikke lenger vandrende i Edens hage i ”den svale kveldsbrisen” (1. Mos). 

LÆS OGSÅ: Kristuskrans og bønstradition

Teknologien har ført oss opp og frem, men dessverre også lengre og lengre vekk fra oss selv, fra skaperverket og fra Gud. Men Guds fotavtrykk er ikke fjernet og Guds pust har ikke sluknet. Vi sliter bare med å se avtrykket, gjenkjenne Gud og finne hvilepuls! Gud er blitt en fremmed for mange små og store mennesker i vår tid.

Finnes det veier til stillhet?
I mitt lille studie vil jeg arbeide spørsmål knyttet til ”stillhetens metodikk” og meditasjon sammen med barn. Men vi har allerede gjort erfaringer på dette området som tilsier at Kirken er en viktig bidragsyter.

For det første er det (eller bør det være) mennesker som ser andre og som kan åpne ”stillhetens rom” i Kirken.

For det andre har vi har gode rom og kirkerom som rommer konkret stillhet. For det tredje, og ikke minst, har vi skaperverket og en skapelsesteologi som nettopp hjelper oss tilbake til stillhet og hvilepuls.

LÆS OGSÅ: Hvad er kristen meditation?

Likevel opplever jeg at mye av Kirkens forkynnelse, formidling og fellesskap i for stor grad unnlater å legge tilrette for stillhet og meditasjon. Dette gjelder uavhengig av alder. I vår lutherske tradisjon (og kanskje i andre sammenhenger også) bærer vi med oss en bagasje der ordene er i fokus, og der det å lytte til andres ord ofte tar stor plass.

I tillegg har vi hatt et altfor ensidig kognitivt (forstandsmessig) fokus på troen. Barnets tro blir betraktet som noe som er underveis til å bli en ”ordentlig tro”, det trenger bare undervisning slik at det kan lære hva hun og han skal tro på! De voksne spør gjerne etter ”kristen kunnskap så de kan vokse i troen”. 

I mitt masterstudie om Barneteologi (Gammelsæter 2006) om ”Barnet som troende subjekt”, kom det tydelig fram at man ber sammen med barna i de ulike ”trosmiljøene” jeg undersøkte, men i svært liten grad er det barnet selv som ber.

I denne sammenheng tenker jeg at det i enda mindre grad legges til rette for stillhet, der barnet kan være i stillhet sammen med andre eller alene. Derfor har Kirken en lang vei å gå, en vei som handler om noe mer og dypere enn nye, fiffige metodiske opplegg.

Kirken trenger å gå i dybden av sin teologi, og i forståelsen av det skapte menneskets spirituelle behov i vår tid. Skal det legges til rette for en stillhetens metodikk, må vi forstå hvorfor dette er grunnleggende viktig. 

Mitt svært forenklede svar i denne omgang handler om at vi er skapt til stillhet. Like mye som vi er skapt til livsutfoldelse lek, klatring i trær, arbeid med hode og kropp, fellesskap og å dyrke jorda.

Et annet viktig punkt er at i vår ”støyende tid” med sosiale medier og lyd døgnet rundt, er stillheten et kontaktpunkt med Gud og med oss selv. Men kanskje en forsømt og undertrykt del av hverdagen for både små og store?

Hvor kan vi søke rom for stillhet i familien? 
Min antagelse er at stillheten er svært mulig hvis vi vil og søker og legger til rette for den. I Kirken må vi hjelpe små og store både inn i stillhet og til å orke å være i den. Fordi det kan vær krevende. Vi møter oss selv og vår egen uro i stillheten.

For noen barn og voksne er dette et smertefullt møte med tidligere erfaringer og vanskelige relasjonene i livet. Men Kirken har mennesker som vi må kunne forvente selv har erfaringer med ”den gode stillheten”. Mennesker som ser andres behov og kan legge til rette for disse. Jeg tror denne egenerfaringen er grunnleggende. Mennesker som selv tåler stillheten, og som tidvis lever i den, kan også legge til rette for andre.

De mest nærliggende stundene for stillhet ligger kanskje snublende nær for de som har barn og har en kveldsbønn-stund før barna skal sove. Denne stunden er ikke alltid like full av stillhet og ”idyll”, men likevel noe som gjentas som et rituale hver kveld. Det kan være at man skal gjøre det slik man alltid har gjort, men være bevisst at barnet selv er aktør, selv kan være stille eller selv kan snakke med Gud høyt eller stille. 

LÆS OGSÅ: Ti gode råd mod stress

I familiesammenheng kan det også dreie seg om andre ting man vanligvis gjør sammen, for eksempel gå en tur sammen i naturen. Tenk på muligheten av å ta en ”time out” og lytte til ”stillheten”, undre seg sammen og åpne opp skaperverkets rom, enten det er i selve leken der eller i stille undring.

Åpnende spørsmål ute i skaperverket, ”å sette ungdommene på sporet”, eller å gi dem en bibeltekst å meditere over ute, gir spennende muligheter med større barn og ungdommer.

Kirkens ”stille rom”
Kirken har uendelig mange (ubrukte) muligheter som kan tas ibruk. Det kan handle om ulike former for vandringer inne og ute. I kirkerommet har jeg god erfaring med å bruke perlene i Kristuskransen, slik innledningen refererte til. Ute kan det for eksempel være enkle ”pilegrimsvandringer”. 

Utfordringen med slike opplevelse knyttet til kirken, er at det ofte blir en del av et tiltak eller en engangsopplevelse for barnet. Jeg tenker at Kirken må arbeide videre med hvordan ”stillhets-handlinger”, bønner og enkle meditasjoner kan være meningsfylte for barn og unge også i hverdagen utenfor kirkens rom. 

Det ligger også spennende muligheter i det vi i Norge kaller ”Familie-retreat”, som særlig er brukt på retreatstedet ”Lia gård”. Dette er noe jeg vil arbeide videre med og prøve ut i Bergsdalen (i nærheten av Bergen). 

På familie-retreat kan barn og foreldre, eller andre voksne, ”øve seg” og erfare stillheten sammen. Jeg ønsker å knytte Godly Play inn i denne sammenhengen. Godly Play er en fortellingstradisjon (med utgangspunkt i Montesorry-pedagogikk) der stillheten, roen og undringen er grunnleggende. Et håp er at noe av dette også etterhvert kan prege ulike samlinger med barn og unge i Kirken, og at det kan få overføringsverdi til det som skjer i familien. 

På ”ville veier”?
Jeg hører allerede røstene som roper at jeg har havnet på feil planet. Slik er ikke livet og virkeligheten, barna vil ha ”action”!! Kutt ut å være motkultur, ”log deg på”, og se hva som skjer i virkeligheten!

Kanskje er jeg litt bakpå, men like fullt har jeg arbeidet i nesten tretti år med formidling i Den norske kirke, og vi er gode på gode opplegg for barn og unge, blant annet i arbeidet med Trosopplæringsreformen i Den norske kirke. Men vi har uansett tapt mye til vår tids fremmedgjøring og uro. Vi har tapt stillheten, i stor grad, og vi mister oss selv og vår gode dagligdagse kontakt med, og nødvendigheten av, Gud.

Levende stillhet Gud er her og nær i våre liv. Det er fortsatt ”i Ham vi lever, beveger oss og er til” (Apostlenes Gerninger 17, 28). Gud er både i oss og rundt oss, i lek og latter, i skrål og støy, men også i stillheten, slik Peder erfarte den med Kristuskransen!

Så la oss våge stillheten i eget liv. La oss også våge å invitere andre, små og store mennesker, inn i den levende stillheten! Kanskje Den hvisker noe til deg i den svale kveldsbrisen eller i den voldsomme stormen?

Marianne Bergsjø Gammelsæter er præst, medvandrer og modtager af stipendium fra Areopagos Norge til et forskningsprojekt om stilhed, meditation og retræte med børn.