Munkeord om åndelig modning

500-talsmunken Dorotheus af Gaza leverede visdom, som har levet videre i klostre og kirker op igennem kirkehistorien. Læs uddrag af hans skrifter her - NB: artiklen er på norsk og stammer fra magasinet STREK

Munken Dorotheus, som levede i 500-tallet efter Kristus, blev født i en velstående familie i Antiokia i Tyrkiet. Han flyttede til Gaza for at studere. På det tidspunkt var byen kendt som en blomstrende handelsby med en verdenskendt retorikskole. Med tiden fik han kontakt med et kloster uden for byen, hvor de åndelige ledere hed Barsanufius og Johannes. Barsanufius var flyttet dertil fra Egypten og havde medbragt ørkenfædrenes og ørkenmødrenes spiritualitet.

Dorotheus indtrådte i klosteret og grundlagde senere sit eget. Det var der, hans disciple nedskrev og siden samlede hans taler om åndelig modenhed.

Dorotheus' undervisning har siden været en ressource i klostrene. Teksterne er flittigt blevet brugt til højtlæsning ved måltiderne i ortodokse klostre, specielt på Atos og i Rusland. Også i vestkirken fik oversættelserne en vis indflydelse. I 1600-tallet var de for eksempel anbefalet læsning for novicer, både blandt karmelitter og jesuitter.

Dorotheus giver et personligt sammendrag af andres tanker, illustreret med mange fortællinger og billeder. I tillæg til den egyptiske ørkentradition - han er en af de allerførste, som henviser til ørkenfædrenes tankesprog - er han påvirket af klosterbevægelsen omkring Basilius den store, andre kirkefædre og græsk filosofi.

NB: Resten af artiklen er på norsk. Den bringes med tilladelse fra magasinet STREK, hvor den fornylig har været bragt.

Munkens jobbvisdom
Dorotheus av Gaza var berømt for sin lettfattelige, humoristiske og margfulle undervisning. I klosteret han grunnla midt på 500-tallet, skrev brødrene ned hans taler. De var ment som hjelp til modning i munkelivet. Men visdommen i disse undervisningstalene er tidløs, de taler fortsatt til mange, også utenfor klostermurene. Her følger noen korte utdrag, tilgjengelig på norsk for første gang.

Som å bygge et hus
Dorotheus benytter mange bilder, og et sted sammenligner han modningsprosessen med å bygge et hus. Å utvikle dyder er et håndverk, og som med andre håndverk tilegnes de gjennom utøvelse. Her møter vi to av hans yndlingstemaer: ydmykhetens betydning for modningen, og kjærligheten som målet for alt:[1]

"Hvordan bygger man sjelens hus? Først må man legge grunnvollen, som er troen. For, som apostelen sier: «Uten tro er det umulig å være til glede for Gud.»[2] Siden bør man reise bygget symmetrisk på denne grunnvollen. Får man mulighet til å vise lydighet, legger man på plass en lydighetsstein. Er det en bror som erter, legger man på plass en tålmodighetsstein. Får man mulighet til å vise måtehold, legger man på plass en måteholdsstein. For hver dyd som trer fram, legger man en stein til bygget, og bygger så hele veien rundt med medfølelsessteiner, en stein av bøyd vilje, en mildhetsstein og så videre. I alt dette bør man fremfor alt være opptatt av utholdenhet og mot, for dette er hjørnesteinene. Det er de som gjør konstruksjonen stabil, holder veggene sammen så de ikke er skjeve eller løsner fra hverandre. Uten dem er man ute av stand til å oppnå en eneste dyd. For har man ikke sjelelig mot, har man heller ikke tålmodighet, og har man ikke tålmodighet, kan man ikke gjøre noe godt i det hele tatt. Derfor sier han: «Hold ut, så skal dere vinne livet!»[3]

Den som bygger, må også legge mørtel under steinen. Legger han steinene på hverandre uten mørtel, kommer de til å gli fra hverandre så huset faller. Mørtelen symboliserer ydmykheten, den er jo skapt av jorden som alltid ligger under føttene våre. En dyd uten ydmykhet er ingen dyd, noe som også blir sagt i Ørkenfedrenes tankespråk: «Slik det er umulig å bygge et skip uten spiker, kan man heller ikke bli frelst uten ydmykhet.»[4] Huset bør også ha det man kaller forsterkninger, dette er dømmekraften, som gjør huset stødig, gjør steinene ett med hverandre, gjør bygget stabilt og samtidig gir huset et vakkert utseende.

Taket er kjærligheten. Kjærligheten fullender dydene slik taket fullender huset. Etter taket kommer rekkverket på takterrassen, som en krone. Hva er rekkverket? Det står skrevet i loven: «Når dere bygger et hus, og skal lage en takterrasse, skal dere sette rekkverk rundt terrassen, for at ikke de små barna deres skal falle ned fra den.»[5] Rekkverket er ydmykheten. Slik hver enkelt dyd må følges av ydmykhet, at steinene som sagt må legges med mørtel mellom, slik trenger også fullendelsen av dydene ydmykhet. Når de hellige på en sann måte skrider fram mot fullendelsen av dydene, finner de ydmykheten. Som jeg alltid sier: «Jo mer man nærmer seg Gud, desto mer ser man seg selv som en synder.»"[6]

Ikke hvis du skader eller skades
Et annet tema Dorotheus stadig vender tilbake til, er å ta vare på sitt «sinnelag». I alt man gjør: den gode, ind­re holdningen. Hans tanker står i krass kontrast til de verdiene som vi ofte styres av i dag: Vi skal være så effektive og produktive at hovedsaken blir å få tingene gjort, ikke hva de gjør med oss og med andre. Dorotheus mener det er motsatt, og poengterer det på en tilspisset, matematisk måte. Konklusjon: Måten vi forholder oss til våre medmennesker på, vil enten gi liv til alt det gode i oss og mellom oss eller ta drepen på det.[7]

"Når dere gjør noe, og hvis dere vil gjøre det fullkomment og fullstendig, må dere anstrenge dere i utførelsen, noe som utgjør en åttedel, og bevare deres eget sinnelag, som tilsvarer sju åttedeler. Hvis det man utfører, fører til at man blir dratt med av saken i en slik grad at man bryter et bud og skader seg selv eller påfører andre skade, er det ikke bra; man mister jo sju åttedeler for å beholde én. Når dere ser at noen handler slik, har han ikke en rett forståelse av arbeidet han utfører. For enten er han ærekjær, eller så er det for å ville være andre til lags når han trassig driver på og plager seg selv og sin neste, for siden å få høre om seg selv at ingen kunne ha gjort det bedre. Oi, oi, oi! Hvilket heltemot! Nei, brødre, dette er ingen vinning, det er rent tap, helt ødeleggende. Ja, for min del vil jeg si det slik: Hvis jeg sender noen av dere ut på et oppdrag, og han havner i en krangel eller noe annet skadelig, så la ham avbryte oppdraget. For dere skal aldri skade dere selv eller noen annen. La heller oppdraget ligge, for alt i verden!

Jeg sier ikke dette for at dere helt skal miste motet og flykte fra det dere har å gjøre. Sett alle krefter inn på å kunne utføre alle oppgaver med kjærlighet, så dere underkaster dere hverandre i ydmykhet, og gjensidig hedrer og trøster hver­andre. Ingenting er så kraftfullt som ydmykhet. Om noen av dere ser sin bror eller seg selv i nød, så la altså oppdraget ligge, gå til side for hverandre og vent ikke til skaden skjer. For som jeg har sagt tusen ganger, er det bedre at oppdraget løses slik behovene i situasjonen krever, enn at det gjennom deres stahet og selvhevdelse går slik dere selv ønsker, og dere dermed mister de sju åttedelene også i de tilfellene der det virker fornuftig å jage på og presse hverandre. Utgangspunktet er at vi arbeider fordi det er til nytte for oss. Men hvilken nytte har vi av det om vi ikke er ydmyke mot hverandre? Vi skaper tvert imot uro og gjør det trangt for hverandre. Dere vet også hva noen sier i Ørkenfedrenes tankespråk: «Fra vår neste kommer livet og fra vår neste kommer døden.»"[8]

Ikke baktale, fordømme og forakte
Brev som den unge Dorotheus skrev til sine åndelige veiledere, er blitt bevart sammen med svarene. Et viktig tema i brevene er hvordan erkjennelse av egen svakhet fører til at man kan være barmhjertig mot andre. Barsanufius og Johannes fortalte åpent hva de hadde kjempet med i livet. Kanskje var det gjennom dette Dorotheus egen barmhjertighet, ydmykhet og menneskekjærlighet vokste seg sterk. Disse trekkene ble siden de mest toneangivende innslagene i undervisningen hans. Han hadde lært å se på sine medmennesker med barmhjertighet.

Et eksempel henter Dorotheus fra en beretning i Ørkenfedrenes tankespråk. Noen munker har oppdaget at en av brødrene har gjemt en kvinne i sin celle. Man kan forstå at de ble opprørt. Det er jo rimelig å kreve at munken velger mellom kvinnen og klosterlivet både for hennes, munkens og klosterets skyld. Men de opprørte munkene var neppe først og fremst drevet av omsorg, og måten Abba Ammonas irettesetter både dem og munken de hadde avslørt, er et varmt og humoristisk vitnesbyrd om en dypt rotfestet barmhjertighet. Avsnittene nedenfor er en del av et større kapittel: «Om ikke å dømme sin neste».[9]

"Baktale, fordømme og forakte er tre ulike ting. Å baktale betyr å si om noen at han løy eller ble sint eller har bedrevet utukt eller noe lignende. Da har man snakket stygt om ham, man har opprørt snakket om hans synd. Å fordømme betyr å si at en viss person er en løgner, bråsint eller en som bedriver utukt. Da har man dømt hans sinnelag og påstått at hele livet hans er sånn, og det er en alvorlig sak. Forakt betyr at man ikke bare fordømmer, men også forakter sin neste, som om man avskyr ham, og skjærer grimaser mot ham som om han var noe forferdelig. Det er verre enn å fordømme og langt mer skadelig.
Men i stedet for å bli forskrekket henter de hellige sin bror inn med tålmodighet og kjærlighet. Da brødrene kom skjelvende og sa: «Kom og se, abba, en bror har en kvinne i cellen sin!» hva gjorde den hellige Ammonas da? Hvilken medlidenhet han viste, hvilken kjærlighet denne hellige sjelen hadde! Fordi han visste at munken gjemte kvinnen i en tønne, gikk han og satte seg på tønnen og ba brødrene gjennomsøke cellen. Da de ikke fant henne, sa han: «Måtte Gud tilgi dere!» Det fikk dem til å skamme seg, og han hjalp dem så de ikke så lett skulle tro noe vondt om sin neste. Og når det gjelder deres bror, så reiste han ham opp, ikke bare ved å beskytte ham i tråd med Guds vilje, men også ved å vise ham til rette i rett tid. Etter å ha sendt alle de and­re ut, rakte han ham hånden og sa: «Ta vare på deg selv, bror!» Da ble han overbevist med en gang, og angret. Straks begynte Ammonas menneskekjærlighet å virke i hjertet hans."[10]

Blikket former bildet
Ammonas barmhjertige blikk leder naturlig over til det siste temaet. Det handler om at vi påvirker både omgivelsene og vårt eget indre gjennom blikket vi betrakter verden med. Et godt, velvillig blikk kan påvirke livet rundt oss, noe som i sin tur preger vårt indre liv. Det samme gjelder et ondt, mistenksomt blikk.

Nå benytter Dorotheus medisinsk språk for å illustrere budskapet. I antikken mente legevitenskapen at kroppen og temperamentet var sunne hvis de fire kroppsvæskene (svart galle, gul galle, blod og slim) var i balanse, proporsjonalt. Da kunne kroppen til og med gjøre dårlig føde til god næring. Og omvendt var god føde destruktiv for en kropp der væskene var i ubalanse. Denne allment kjente læren om hvordan kroppen fungerer, anvender så Dorotheus på sjelen.[11]

"Det er sinnelaget som avgjør om hver enkelt drar nytte eller tar skade. Jeg skal gi dere et eksempel for å vise at det er slik. En mann sto et sted om natten. Tre personer gikk forbi ham. En av dem tenkte: «Han venter på noen han skal av sted og drive hor med.» Den andre tenkte: «Han er en tyv.» Den tredje: «Han har ropt på sin venn i nabohuset og venter på at han skal komme ned så de kan gå et sted og be sammen.» Alle tre har sett samme mann på samme sted, og likevel har de ikke tenkt det samme om ham: Den ene forestilte seg én ting, den andre noe annet og den tredje noe annet igjen, hver og en i tråd med sitt eget sinnelag. Det er som med kropper med for mye svart galle, med usunne væsker som forvandler all føde til dårlig væskebalanse, også om føden er nyttig. Slik er det også med en sjel som tilegner seg ting på en usunn måte: Den tar skade av alt som skjer. Selv om det er noe nyttig, tar sjelen skade.

De som har et godt sinnelag, ligner mennesker som har en kropp med sunne væsker. Selv om de spiser noe skadelig, forvandler de det med sin sunne væskebalanse så den skadelige føden blir like sunn og ikke gjør dem noe. Grisen har veldig godt balanserte kroppsvæsker. Det den spiser, består av skolmer, daddelsteiner og gytje. Takket være sin balanserte kropp forvandler den denne føden til god væske. Slik er det også med oss: Har vi gode vaner og et godt sinnelag, kan vi, som sagt, dra nytte av alt som skjer, også om hendelsen i seg selv er unyttig. Ordspråksboken uttrykker det godt: «Den som betrakter med mildhet, møter barmhjertighet.»[12] Og et annet sted: «Alt vekker mishag hos dåren.»[13]

Jeg har hørt om en bror. Når han skulle treffe en av brødrene og så at cellen hans var rotete og ustelt, tenkte han med seg selv: «Min bror er salig: Han er helt ubundet av alt jordisk og har vendt hele sitt sinn mot det som er der oppe, så han ikke lenger har tid til å rydde cellen sin!» Og kom han til en annen og så at hans celle var ryddig, ren og vakkert pyntet, tenkte han: «Slik min brors sjel er ren, er også cellen hans ren. Slik det er orden i hans sjel, slik er det også orden i hans celle!» Han sa aldri om noen: «Han der er en rotekopp!» eller: «Han der er forfengelig.» Takket være sitt gode sinnelag dro han nytte av alt.
Måtte Gud i sin godhet også gi oss et godt sinnelag, slik at også vi kan dra nytte av alt og aldri tenke ondt om vår neste. Om vi skulle gjøre oss tanker eller forestille oss noe ut fra vår ondskap, la oss straks forvandle det til gode tanker. For når vi ikke ser vår nestes ondskap, føder det, med Guds hjelp, godhet."

Mye av dynamikken i Dorotheus undervisning kan kanskje sammenfattes slik:

Først når vi virkelig strekker oss etter det gode, oppdager vi vår egen svakhet.
Den som innser at han er svak, blir ydmyk og kan åpne seg for Guds barmhjertighet.
Den som er blitt ydmyk og har åpnet seg for Guds barmhjertighet, kan se barmhjertig på sine medmennesker.

Fodnoter
1] De følgende avsnittene er hentet fra Dorotheus: Undervisningstaler 150, 151.

2] Hebr 11, 6

3] Luk 21, 19

4] Amma Synkletika S9 i Karin Grünewald: Ørkenfedrene, Anis 2004, s. 183

5] Jf 5. Mos 22, 8

6] Matoës 2, Ørken­fedrene s. 175

7] Undervisningstaler 5960

8] Antonius 9, Ørken­fedrene s. 14

9] Undervisningstaler 70, 74, 76

10] Ammonas 10, Ørkenfedrene s. 132

Per Rönnegård, som er præst i Svenska kyrkan tog sin doktorgrad i teologi om bibelbrug hos ørkenfædrene. Artiklen er oversat fra svensk til norsk af Knut Grønvik. Artiklen er bragt med tilladelse fra magasinet STREK.

11] Dorotheus: Brev 182183

12] Ordspr 12, 13a (Septuaginta)

13] Ordspr 14, 7 (Septuaginta)